Da høydeskrekken tok meg

I sommer hadde vi ett fantastisk døgn i Aurlandsdalen med vanvittig flott vær, ubeskrivelig utsikt og soving i telt. Rett over teltplassen vår ruvet fjelltoppen Prest, som vi allerede før ankomst hadde bestemt oss for å gå. Den sto beskrevet som både tøff og tidvis skremmende, men som fjellvante folk vi er så tenkte vi ikke mer over det! Levende optimister, som vanlig.

Det var bratt fra første stund, og vi kom fort opp i en høyde som gjorde utsikten enda mer slående vakker. Nasjonalromantikken bobler over i magen når en ser utover Aurlandsfjorden og fjellene rundt. Det sies å være det mest spektakulære fjord-og fjellområdet pga disse stupbratte fjellene og trange fjordene, og det er jeg er jammen helt enig!
Problemet med denne turen kontra alle de andre turene vi har gått tidligere, var at vi bomma litt på hovedstien opp til Varden på 1478 moh. På vei opp kan en ta en avstikker ut på ett utkikkspunkt, og det var her Den Store Skjelven kom. Ikke visste jeg at høydeskrekken min var så voldsom, men både panikk og angst reiv i hele meg da jeg klamra meg til steiner og lyng på høyre side....siden venstre side var rett ned i avgrunnen. Føltes det hvertfall som. Ikke har jeg opplevd maken til skrekk tidligere, og håper jeg aldri gjør det igjen. Turen ble hvertfall dermed stoppet på utkikkspunktet, siden fornuften i meg sa at jeg aldri verden kom til å overleve turen ned igjen. For real. Skuffelsen sto skrevet med blokkbokstaver i ansiktet på turfølget mitt, men det var bare ikke snakk om. "Jeg dør".

Men to ting skal sies....turen opp var uansett helt fantastisk fram til panikken tok meg og Prest skal bestiges. Neste sommer. Nå som jeg veit at jeg kommer meg ned igjen uten å dø, og at jeg nå veit at vi kan gå en annen vei! Så får jeg jobbe litt med høydeskrekken fram til da 😅